Linda Skomakerstuen bor i Risør og debuterte i 2017 med romanen Uten vesentlige feil eller mangler.
1. Kan du si litt om forfatterskapet ditt?
a. hvordan ble du forfatter?
Jeg hadde aldri hatt noen drøm om å bli forfatter. Tanken hadde ikke slått meg en gang, men så skulle jeg rydde i garasjen. Den var proppfull av rot. Det samme var bodene og kottet og kjelleren. Med tre gutter, en jobb som krevde mange timer overtid, og en mann som også arbeidet mye, hadde jeg egentlig nok med å få hverdagen til å gå rundt. Men så var det altså alle disse tingene som kom ramlende når jeg gløttet på dører og skap. Jeg bestemte meg for å rydde huset til bunns, og tok fri noen uker i forbindelse med at jeg skulle bytte jobb. Det var da det begynte. Historiene boblet i hodet, og jeg fikk så lyst til å skrive dem ned. Jeg var 42 år, og jeg hadde ikke skrevet noe som liknet en skjønnlitterær setning siden jeg skrev stil på videregående. Det var litt sprøtt egentlig. Jeg fortalte ikke til noen at jeg jobbet med en bok. Joda, mannen min, men ellers ingen. Jeg synes fremdeles det er litt sprøtt.
b. hva ligger bak ønske om å skrive bøker?
Jeg liker utfordringer, og det er faktisk litt av en utfordring å skrive en bok. Klarer jeg å skru sammen en underholdende historie? Klarer jeg å fullføre et så stort prosjekt? Også liker jeg rett og slett å skrive.
2. Hvordan er en vanlig skrivehverdag for deg? Når på dagen skriver du best?
Jeg skriver best når jeg har anledning til å skrive mye. Mange timer om dagen uten avbrytelser, og mange dager i strekk. Det er vanskelig å få til, det er alltid noe som skjer, noe som må ordnes. I vinter tok jeg kontakt med noen bekjente som skriver, og inviterte dem med på interaktiv samskriving. Siden har vi holdt på. I ukedagene klokken elleve logger vi oss på videomøte og samskriver noen timer med mikrofonen av. Det fungerer kjempebra. Det forplikter og skjerper konsentrasjonen.
3. Hva er styrken din som forfatter? (og har du noen svakheter?)
Tja, si det. Jeg tror nesten du må spørre noen andre om det.
4. Hvor mye av deg selv bruker du i bøkene?
Handlingen i bøkene foregår i hjembyen min, Risør. Hovedpersonene har yrker jeg kjenner fra innsiden. De har hunder og hester og undulater og katter, akkurat som jeg har, eller har hatt. De er mye på sjøen, og jeg elsker å være ute i båt. Jeg bruker deler av mitt eget univers, og skriver om ting jeg kjenner god. Det er mulig at Elvira har litt av meg i seg, men det bør jeg kanskje ikke si høyt.
5. Hva slags tilbakemeldinger får du fra leserne dine?
Det er alltid stor stas å få tilbakemeldinger, å høre at bøkene blir lest, og at folk koser seg med karakterene og historiene. Det er stort sett det tilbakemeldingene går på; at det er hyggelig og underholdene lesning, og at jeg skriver bøker til å bli glad av.
Debutboka Uten vesentlige feil eller mangler (omtalt i bloggen):
1. Dette er en lun, morsom og underholdende feelgood-krim; hvordan kom ideen til å skrive denne historien? Hvor hentet du inspirasjon fra?
Fra mitt eget liv. Jeg jobbet som småbyrevisor i noen år, og det overrasket meg hvor mye kontakt jeg hadde med mennesker. Hvor involvert jeg ble i privatlivet til enkelte av klientene, og hvor mye jeg fikk vite om ting som skjedde i byen. Kanskje litt sånn som det er for småbyadvokater og landsbyleger, og de har da stadig hovedroller i bøker og tv-serier. Hvorfor ikke skrive om en revisor for en gangs skyld, tenkte jeg.
a. Hvordan skapte du Elvira, som er hovedpersonen i boka? Hun er jo en litt sær person med et skjevt blikk på omverdenen.
b. Hva med valg av sjanger?
Jeg begynte å skrive en mørk krim. To utkast, skrev jeg. De var elendige. Jeg orket ikke å lese dem selv engang. Jeg stoppet halvveis i historien og kastet manuset i søpla. Det eneste som fungerte var en av karakterene. En krass og alkoholisert murmester. Det slo meg at jeg kanskje burde befolke universet med noen litt underlige og sære skruer, at det var sånne typer som var min greie. Da dukket Elvira opp. Hun bare kom, og dermed ble det feelgoodbok.
2. Endret historien seg noe underveis i skriveprosessen?
Ja, absolutt. Jeg holdt fast ved kjernen i plottet, men siden jeg byttet sjanger, ble avslutningen hyggeligere enn planlagt.
3. Hva var det morsomste med å skrive boka?
Å bli kjent med karakterene. Jeg ble glad i dem, alle sammen.
Oppfølgeren Uten innkomne ordre kom i 2019:
1. Hvordan var det å skrive bok nr 2?
Da jeg skrev «Uten vesentlige feil eller mangler», visste jeg ikke at jeg skrev en bok. Det er veldig vanskelig å bli antatt, og jeg regnet med at manuset ville ende i skrivebordsskuffen. Med nummer to var det annerledes. Den indre kritikeren hang over meg fra første setning.
2. Valg av tema; fortell litt om hva som inspirerte deg om å skrive om et veddemål som aldri skulle vært inngått.
Store deler av handlingen i «Uten innkommende ordre» finner sted på Stangholmen, en liten øy som ligger ytterst i havgapet utenfor Risør. Jeg fikk ideen til boka en mørk og regntung septemberdag da jeg kom over en gammel, forlatt båtbu på østsiden av øya. Godt jeg ikke skal være her i natt, tenkte jeg. Men hva hvis jeg måtte? Resultatet av øybesøket ble historien om Vilma som vedder seg bort, og må bo på Stangholmen i seks uker.
3.
a. Veddemålet Vilma inngår endrer henne som person i løpet av historien, - er dette et bevisst valg? Er dette noe du vektla for historien?
Både Vilma og Elvira endrer seg i løpet av historien. Jeg utsetter dem for prøvelser og hendelser som fører til at livet tar en ny og uventet retning. Jeg føler at bøkene mine handler like mye om det, som om sakene/mysteriene som skal løses. Det er et bevisst valg, og hovedårsaken til at jeg ikke vil skrive en serie. Det er jo måte på hvor mange livsendrende hendelser en og samme hovedpersonen kan komme borti.
b. Hva med avslutningen? Ble den slik du hadde tenkt deg, eller "levde historien" sitt eget liv?
Den ble heller ikke som planlagt. Jeg synes løsningen på mysteriet ble for åpenbar, og skrev om slutten et par ganger.
Avslutningsvis: Er det en ny bok på gang?
Jeg skriver i alle fall. Noe som er annerledes denne gangen. Det er mørkere. Jeg aner ikke om jeg får det til, men jeg hadde lyst til å prøve meg på noe nytt. Jeg tror ikke jeg vil si så mye om historien, annet enn at hovedpersonen har et yrke jeg kjenner – hun er krimforfatter – og at jeg har gjort mer research enn tidligere. Forrige skoleår fulgte jeg en gruppe elever som gikk på prambyggerkurs - fra materialene lå i stabler, til de ferdige båtene ble fraktet ut av båtbua. I tillegg har jeg lest meg opp på kystkultur, ål, fridykking og hukommelsesproblemer. Så får vi se om det kan bli til noe.
