Det siste stykket hjem

 av Ørjan Nordhus Karlsson

Dette er en krimbok som ble anbefalt på Larvik bibliotek rett før jul.

Forfatteren var ny for meg. 

Jeg var spent og hadde høye forventninger til boka, men for meg ble det en langdryg leseopplevelse uten særlig tempo og spenning. 

Ikke før jeg kom til side 303 (av 325 sider). Og da skjedde det så mye så fort at det ble i overkant mye. Det ble rett og slett litt urealistisk, om jeg kan bruke den beskrivelsen. 

Historien hadde veldig mange løse tråder underveis, og noen tråder hang i løse lufta da boka var ferdig lest. 

Hva var det med Noora Sande (en av hovedkarakterene i boka) sin eks-kjæreste Leo fra Kripos i Oslo? 

Og hvem kidnappet egentlig Iselin Hansen? Har jeg gått glipp av noe?

Jeg synes også at forfatteren skriver for lettbeint om relasjonen mellom Jacob Weber (hovedperson) sin nye bekjentskap med en halvbror han ikke visste at han hadde. For plutselig sto denne lillebroren på døra og hadde ikke noe sted å bo... Han fikk flytte rett inn til Jacob uten at forfatteren lar oss få bli ordentlig kjent med denne lillebroren.

Jeg leste og leste med håp om at boka skulle ta seg opp, men for meg gjorde den ikke det. 

Jeg synes den manglet tempo og driv, og ble ikke mer enn halvveis engasjert... 

Sånn er det noen ganger med bøker, de når ikke helt opp til forventningene og blir bare en middels god opplevelse. Og på sett å vis blir jeg litt skuffa. 

Det som er fint med bøker er at vi alle har en subjektiv opplevelse av en bok, og det er fint at vi har ulike oppfatninger av bøker vi leser. 

Denne kan passe godt for andre, men ikke meg. Terningkast 3.