Denne boka var helt ukjent for meg da Rita i Lesesirkelen min valgte denne ut som denne rundens bok.
Forfatteren var ukjent - og jeg stilte med et åpent hjerte.
Forlaget sier om boka:
Elin er en fremgangsrik fotograf i New York, hun er gift
med Sam og sammen har de en 17 år gammel datter. En dag får hun brev fra
barndomsvennen Fredrik, han som var hennes livbøye under den fattige oppveksten
på Gotland. Brevet minner henne på den fortiden hun har gjort alt for å
fortrenge, og som ikke engang hennes nærmeste kjenner til.
Med dette uventede livstegnet kommer minnene tilbake, og
hun fylles med skam over det hun en gang gjorde, det som fikk henne til å
flykte og aldri mer vende tilbake.
Jeg forelsket meg fullstendig i denne boka!
For en bra leseopplevelse!
Denne boka likte jeg veldig godt fordi:
- Sofia Lundberg skriver så det kjennes i hele kroppen!
- Det er en fin fortelling om viktigheten av aldri å slutte å snakke sammen.
- Romanen er velskrevet og tok hele min oppmerksomhet fra første til siste side! Språket flyter lett, kapitlene er passe korte og det er ikke vanskelig å hoppe mellom da-tid og nåtid i annethvert kapittel
- Jeg lot meg rive med - og hadde underveis mange slags følelser og meninger om valgene Elin gjorde, jeg var alt fra dypt uenig med henne, til å gi henne min aller største sympati!
- ...og den aller siste setningen i historien fikk meg til virkelig å tenke... "Er du sikker på at du husker det som det var?"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar